En strikkemaskin bruker flere sett med garn for å veve og vikle langs en bestemt bane i rommet. Mekaniske komponenter arbeider sammen for å kontrollere retningen og spenningen til garnene, og oppnå automatisk veving og forming. Kjernearbeidsflyten inkluderer fire stadier: mating av garn, strikking, trekkraft og-opptagning.

Warp Feeding Mechanism: Denne mekanismen vikler ut garnet på renningsbjelken etter behov og mater det inn i strikkeområdet. Den er delt inn i passive (spennings-drevne) og aktive (aktivt drevne) typer; sistnevnte er mer stabil i-høyhastighetsmodeller.

Strikkemekanisme: Denne mekanismen består av en nåleseng, styrestenger, søkke, etc., drevet av kammer eller eksentriske koblinger for å fullføre handlinger som løkkeavvikling, garnpolstring, løkkelukking, løkkeforming og løkkestabling, og skaper en løkkestruktur.

Mekanisme for lateral bevegelse av styrestang: Denne mekanismen kontrollerer sidebevegelsen til styrenålene, slik at garnet kan settes inn mellom nålene i henhold til mønsterkravene, noe som muliggjør kompleks mønsterstrikking. Vanlige typer inkluderer mønsterplatetype og kamtype.

Oppstrammings- og-opptrekkingsmekanisme: Denne mekanismen trekker stoffet fra vevesonen med konstant hastighet og vikler det til en rull, noe som sikrer jevn tetthet.

Ulike typer strikkemaskiner fungerer på litt forskjellige prinsipper:

Renningsstrikkemaskin: Garn mates inn langs varpretningen, og alle arbeidsnåler danner løkker samtidig, noe som resulterer i høy produksjonseffektivitet og egnethet for strikkede stoffer med store-områder.

3D-strikkemaskin: Garn veves sammen i lengde-, bredde- og tykkelsesretningene, og danner en ikke-lagdelt, integrert nettstruktur, noe som forbedrer de mekaniske egenskapene til komposittmaterialer betydelig.

Vevd strikkemaskin: Ved å kombinere veve- og strikkeprosesser, bruker den vevde strimler som en langsgående base, forbinder dem gjennom strikking, og oppnår både dimensjonsstabilitet og sideelastisitet.